Hello - who are you? Have I met you before?

Jeg svinger ned på parkeringsplassen og aner fred og ingen fare. Etter litt leting finner jeg en ledig parkeringsplass og plasserer bilen fint og flott mellom de to strupene. I det bilen står rolig kjenner jeg hjertet begynner å hamre. Hardt. Det føles ut som det skal eksplodere. Gå i tusen knas. Allikevel stopper jeg bilen, finner veska mi og begynner å gå mot senteret. Allerede fra da jeg satt den ene foten utenfor bilen kjente jeg det. Prikninger og nummenhet - samme som når bena dine sovner. Det går fra tærne og oppover bena. Og fra fingrene og oppover armene. Tilslutt møttes det i brystet og gjorde hamringen enda værre. Jeg må stoppe opp. Trekke pusten ordentlig. Jeg kjenner kroppstemperaturen stiger - herregud - jeg kommer til å koke ihjel eller dø av et eksplodert hjertet. Jeg blir uvel, kvalm, klam og føler jeg må kaste opp. Jeg beveger meg sakte inn på senteret og idet jeg omtrent trår innenfor døra begynner jeg å se små vakre stjerner over alt. Er jeg i himmelen? Jeg føler ikke jeg har kontakt med kroppen min. Jeg svever. Prikningen stiger og jeg blir utrolig svimmel - stopper jeg ikke å gå nå kan jeg besvime. Jeg må stoppe. Prøver å trekke pusten ordentlig inn. Det går ikke. Det snører seg i halsen og jeg får ikke nok luft. Lukker jeg øynene kjennes det ut som at noen holder rundt halsen min. Jeg kan ikke lukke øynene. Det er for skummelt. Hva vil alle tro? Hva er det som skjer? Det blir enda vondere i brystet. Alle disse følelsene gjør meg redd. Alle følelsene på en gang. Hvorfor? Hva er dette? Jeg klarer ikke å kontrollere det. Må bare prøve så godt jeg kan å få nok luft. Tårene triller og jeg vil bare synke ned og forsvinne. Begynner å kjenne små tegn til skjelvinger. Jeg er redd. Utrolig redd.

(bilde lånt fra google)

Etter en stund begynner det verste å gå over. Jeg har fortsatt et hjerte som dundrer. Kvalmen. Klamheten. Svimmelheten og prikkningene/skjelvingen - men jeg får løpt igjennom senteret og gjort det jeg skal. Løp nærmest igjennom og var ute fort - veldig fort ! ! Livredd for at noen i det hele tatt skal stoppe meg og spørre om noe. Livredd for at noen jeg vet hvem er skal stoppe meg og lure. Livredd.

Når jeg kommer ut i bilen og får startet den slår det meg. Hei Angsten!

Den forsvinner ikke helt før jeg har kjørt i omtrent 5 minutter og nesten er hjemme!



Etter denne hendelsen har dette skjedd flere ganger. Noen ganger like kraftig og noen ganger noe mildere. Det er utrolig slitsomt. Og når dette skjer føles det ut som jeg har vært igjennom et kappløp på kanskje 45 minutter. Jeg er så sliten og svett etterpå. Energien er liksom tappet fra kroppen og uansett hvordan jeg prøver får jeg ikke energi tilbake før noen timer med hvile. Jeg får jo ikke sove noe særlig - så hvile på sofaen får duge.