Hverdagen nå . . .

Handler om ingen ting. Den handler om å blokkere ut de vonde tankene og følelsene. Den handler om å få tiden til å gå. Smertefritt. Den handler om å komme seg igjennom en og en dag, av gangen. Den handler om å vente. Vente på hva som vil skje fremover. Jeg har blitt henvist videre. Jeg venter på svar. Venter på en time. En time som kanskje kan gi noen få svar. Jeg vet ikke, men jeg håper!

Hverdagen nå handler om å prøve å få i meg nok mat. Ikke føle en skam og skyldfølelse om jeg har spist litt mer en dag. Som i går 05.06.12. Bakte muffins og de så super gode ut. Ville spise alle sammen. Følte jeg måtte. Begynte med en. En ble til to. Klarte ikke mer. Ble kjempe kvalm og ville spy. Endte opp med å spy opp det jeg hadde spist. Og etter det ville jeg ikke ha noe mat. Det eneste som fristet var min kalde Pepsi Max ♥ Det går ikke en dag uten at jeg føler skyld og skam etter jeg har spist. Det blir et eneste måltid om dagen, (som oftest) og det er middag. Da mye mindre enn andre - eller veldig mye mer. Uansett mengde blir jeg kvalm og vil spy. Hver dag kjemper jeg en kamp for å beholde maten og ikke la den komme i retur.

Det er et så ufattelig stort nederlag (for meg) å få det sort på hvitt. En psykologs meninger om situasjonen min. At jeg må videre og ordentlig inn i systemet. At det faktisk er noe galt med meg. Jeg er ikke som alle andre. Når jeg ikke er det? Hva er jeg da? Hva skal verden med meg? Har jeg noe her å gjøre? Jeg har aldri vært i denne situasjonen før og jeg vil jo ikke være i den. Jeg unner ingen å være i den. Hva som skjer videre vet jeg jo ikke - aner ikke prosedyrene på de forskjellige tingene. Ikke vet jeg 100 % eksakt hva som feiler meg heller, har jo lest henvisningen psykolog 1 sendte videre. Men ga meg liksom ikke så mye informasjon, annet enn det "overfladiske".

Hele fremtiden min er usikker. Hva vil skje? Hele livet mitt er en nedtur. Det var og er vondt å lese skrivet fra psykolog 1 med henvisningen videre. De kunne ikke hjelpe. Jeg trengte mer hjelp enn de kunne tilby. Ergo - det kan ta lang, lang tid. Det er så forbanna vondt å vite at fremtiden er så fordømt usikker. Vite at alt dette setter en stopper på livet mitt. Jeg kan ikke leve som "normalt". Jeg orker ikke, heller. Det er vanskelig. Hele tiden hilse på angsten. Hele tiden føle og kjenne depresjonen. Hele tiden føle seg kvalm når ordet mat blir nevnt eller man ser mat. Ikke klare å se gleden ved normale ting folk ellers ville ha strålet i flere dager for å ha sett, opplevd og følt.

Bare tanken på å for eksempel reise til en butikk eller å gå en tur gjør meg urolig. Å sitte i bilen er befriende, men når man svinger av og inn på parkeringsplassen foran en butikk, senter eller sted med mange folk begynner hjertepumpa for fult og angsten sier "hei, her er jeg". Hvorfor? Vet ikke. Men en rask handletur på ca 5 minutter føles ut som en heidundranes joggetur på sikkert 45 minutter. Og det forblir ikke kun med dundringen i brystet - om du trudde det. Les HER om det ene angstanfallet mitt

Det tærer på og måtte ta på seg en maske når man skal ut. Late som ting er bra. Prøve å unngå alle. Så du slipper at noen for eksempel stopper deg for å spørre om noe, si noe eller i det hele tatt bare det å ta kontakt eller smile til deg.

Jeg er så sliten ! ! !