Komfortsone - Go Away

For en dag! I dag har jeg eksponert meg altfor mye for angsten. Jeg er så utslitt. At jeg ligger halv død på sofaen. Hadde jeg bare fått sove, nå! Det hadde vært deilig.

Det å gå en hel dag (nesten) ute blant folk. Ikke snakke med de. Men gå der. Rundt og titte. Det har vært så utrolig tøft. Jeg har flere ganger kjent på følelsen av at jeg bare ville nappe tak i genseren til gutten min og si "kan vi reise nå, jeg klarer ikke mer/orker ikke mer." Men nei. Jeg holdt ut. Det er et stort steg. Men at man skal bli så inni granskauen sliten. Det tærer jo på. Orker jo ikke dette hver dag. Kjenner på hele meg at jeg kommer til å være like sliten, om ikke mer, i morgen. Så jeg har bedt om en rolig og stille dag i morgen. Å jeg skal være ærlig. I natt blir det en sovepille. En dag som dette etter en natt med lite søvn og at man vet at om man ikke tar sovepille - så blir det enda en natt med lite søvn - det er slitsomt. Så om jeg i det hele tatt skal ha en sjanse til å komme meg ut av senga i morgen og orke å være tilstede. Da må det bli sånn.

Jeg har krysset min komfort sone noe så gæli i dag at jeg faktisk blir enda mer kvalm og uvel at tanken. Det er helt sykt og jeg kjenner det kommer til å bli lenge til neste gang. Ja, det er et "stort steg" - siden jeg har klart det. Overlevd. Ikke trakk meg. Ja, alt. Men det å gå hele dagen med hjertebank, kvalme, uvelhet, svimmelhet, uro, stressnakke, mageknip - ja, jeg kan fortsette med symptomene/tegnene. Dere skjønner tegninga. Det er så slitsomt. (Nå har jeg skrevet det mange ganger føler jeg, så dere har sikkert fått det med dere).

Det er så utrygt å gå utenfor komfortsonen. Mesteparten av tiden gjør alle sammen de samme tingene. Dag inn og dag ut. Vi har rutiner og arbeidsoppgaver vi føler oss trygge på. Livet føles komfortabelt og behagelig. Trygt og godt. Jeg liker det sånn. Jeg liker å være hjemme. Alene, eller med familien min. Det å bevege meg utenfor hjemmet eller utenfor hos oss gjør at jeg krysser komfortsonen. Gjør meg utrygg, redd og nervøs.

Fornuften vet at man må krysse den for å utvikle oss selv. Men jeg klarer ikke. Det er så slitsomt og ubehagelig. Vondt og nervøst. Når jeg krysser den får jeg det ikke godt med meg selv om depresjonen og tankene begynner for fult. Du er ikke verdt noe når du ikke kan bidra i samfunnet. Du kan like gjerne holde deg hjemme - så slipper folk å møte deg. Skjønne at du ikke er som andre. Tankene fortsetter og fortsetter. De hjelper meg ikke. Tvert imot.

Jeg velger det trygge fremfor det utrygge!

Nå skal jeg ligge på sofaen. Resten av kvelden. Skal ligge å ikke gjøre noen ting. I morgen er en ny dag. Håper å få sovet så lenge som mulig - på grunn av sovepilla. Gleder meg allerede.. ♥ SØVN ♥ er virkelig en ting jeg trenger nå!