Hipp - Stopp !

Etter et legebesøk for litt siden fikk jeg en oppfordring om å bevege meg mer. Helst trene. Men det går jo ikke med angst. Jeg vil ikke risikere og få anfall etter anfall inne på et trangt og svett treningssenter. Uaktuelt. Så da bestemte jeg meg for å prøve å ta noen gåturer i løpet av uka. Det startet faktisk super bra! Gikk to til tre gode turer i løpet av uka. Eksponerte meg max for angsten. Kjente hjertepumpa, svetten, alle tegnene på anfall. Men jeg beit tennene sammen. Prøvde - virkelig. Men faktisk etter kun en uke begynte det å verke i hofta og gjør det fortsatt. Det gjorde og gjør faktisk så vondt at jeg vurderte/vurderer å dope meg på smertestillende eller tømme hele ibux kremen. Når det verker er det så ille at om jeg sitter litt for mange minutter (kun snakk om 4-5 minutter) i en stilling stivner hofta. Går jeg kan jeg risikere at hofta/benet/kneet gir etter og jeg må finne balansen igjen. Så valget mitt har vært - jæ-vl-ig vond hofte eller stiv nakke og litt hodepine. Valget falt da på nakke og hodet. Dessverre!

Jeg har ikke ord for hvor frustrerende det er. Det skaper jo bare mer av det jeg vil bli kvitt. Mer av det som er med på å holde meg nede. Jeg har jo ikke fått lov til å klarte et lite steg opp på stigen igjen. Jeg var på toppen. Og har falt helt ned og gjerne enda litt til også. Og på grunn av slike ting kommer jeg meg ikke opp. Jeg ligger fortsatt i bunn. Det er så vondt. Det er så trist og leit.

Jeg føler jeg prøver hver dag. Hele tiden. Med alt jeg vil. Alt jeg gjør. Men det er hele tiden noe som holder tilbake. Noe som får meg ned igjen. Uansett. Når er nok, virkelig nok? Er det meningen av vi skal orke og takle alt dette? Innimellom trenger man litt fri og pusterom for å hente seg selv inn igjen. Når får jeg det? De siste årene har egentlig vært vanskelige, tøffe og utfordrende. Presset mer og mer ned for hvert år. Fra å være midt på stigen til å ligge godt under bunnen.

I dag har jeg prøvd, for harde livet og orke å gjøre noe, etter en helvetes natt. Når jeg la meg lå jeg å vred meg og huffet, hoffet og offet frem til klokka passerte 4. Da hadde jeg ligget rett, sidelengs, oppå dyna, under dyna, ja, tror jeg prøvde alle mulige muligheter. Søvn? Neida, det skulle jeg ikke se noe til. Klokka var vel nærmere 06:00 da jeg endelig sovnet og klokka ringte igjen 08:00, men orket ikke stå opp. Ble liggende til 09:00 ca. Da måtte jeg opp. Har egentlig hatt lyst til å ligge på sofaen og synke lenger og lenger ned i den, i hele dag. Men har fått gjort litt her hjemme. Etter mye pushing fra meg selv. Så nå orker jeg rett og slett ikke å gjøre noe mer i kveld. Nå skal jeg synke langt ned i sofaen og bli her til jeg må legge meg.